NOEN TANKER.....

Om når barna blir store...

Når vi mammaer går med våre store mager, med disse små bebbisene inni der..

er vi bekymret for hvordan det skal gå iløpet av svangerskapet!

Så kommer vi til fødsel....

Så kommer barselstiden, å da er vi engstelige og en smule bekymret for hvordan disse små skal klare seg..

Vi sjekker, svetter og tenker!

Å så blir dem større og større,

snart sitter dem selv og plutselig en dag tar de sine første vaklende steg☺

Så kommer barnehagetid...

Hvordan skal det gå med poden sammen med en hel haug med andre barn?!

Er noen slemme?

Eller er det trygt og godt der i barnehagen?!

Å etter en del år i barnehagen, er det over til skolen,

med lekser og en del mer forpliktelser enn det var i barnehagen...

Kan være at poden er mer utsatt for at noen er slemme i skolegården, enn det var på barnehagen...

Årene på skolen er det tett oppfølging fra foreldre og lærere,

å vi ser at ungene lærer..

Så kommer den store ungdomsskoletiden,

ungene er ikke unger lenger,de er blitt

UNGDOMMER...

Barneårene er en saga blott,

de små barna som gråt, skulle ha trøst, ville bli trøsta, sa hva som lå dem på hjertet,

er nå blitt så store at ikke skal de ha trøst, ikke gråter de, å sist men ikke minst...

de sier ikke hva som ligger dem på hjertet lengre...

Nå er de kommet til det punktet at foreldre kan være noe helt forferdelige greier,

som sier helt feil ting, bryr seg om ting vi slett ikke har greie på...

Så går de ferdig ungdomsskolen, og tar fatt på videregående...

Da er det ikke tvil lenger, da er de blitt enda mer voksne da...

Snart går de i russetog,

tar førerkort,

kjører bil,

finner kjærester...

Hva gjør vi foreldre?

Jo vi sitter hjemme med nervene i høyspenn og bekymrer oss...

Det jeg vil frem til med dette innlegget er at man ser det at når ungene blir store så blir ikke bekymringene noe mindre, nei de blir heller mye mye større...

Da ungene var små viste vi hvor de var,

vi putta dem til sengs,

tok de opp igjen når det ble morgen..

Vi bestemte klær, mat og drikke...

Når de blir store mister man en del av stemmeretten når det gjelder både det ene og det andre...☺

Men sånn er nå livet da, sånn var det for oss foreldre også, men det føles såååå lenge siden☺

Hva tenker du om når ungene går fra å være unger til ungdommer??